Arvesynd og frigjøring

Fra I DAG, Klassekampen 8/12-16

Kristendomstimene på barneskolen ga meg tid til tanke og filosofering. Det var bedre for meg å være i undringens verden enn i den skråsikre, matematiske. Men plutselig ble det fortalt om arvesynden, som Gud skulle ha plassert inn i verden. Jeg ble rasende, reiste meg opp og gikk mot døra og sa strengt at dette ville jeg ikke høre på. Lærer´n tok det pent og fortalte meg i neste time at slik kunne jeg ikke oppføre meg, men ok, han forsto meg på et vis og jeg fortsatte min avvisning av arvesynden i mange, mange år.

Nå for tiden har denne merkelige synden blitt en mulighet for meg til å gjøre noe med det vanskelige og det onde. Dessuten har lesning av Vigdis Hjorths ”Arv og miljø” gitt meg en mer utviklet, indre opplevelse av denne ondskapen som skapes av mennesker. Det er handlingene som er onde, ikke overgriperne, men ondskapen er i oss alle og om vi ikke styrer den, trenger vi hjelp. Tar vi ikke denne hjelpen blir vi styrt av ondskapen. Vi må ønske og jobbe for forståelse og enighet og nekte å fortrenge uenighet og ondskap. Holdningen ”la oss late som ingen ting å være sammen” gjør oss syke. 

Når du forstår at noe er vondt og galt inni deg, så kan det være noe du bærer videre på fra tidligere ”faanskap”. Tenk deg noen som lyver for et barn, slår, eventuelt misbruker det. Barnet forstår det ikke, men det vonde setter seg fast, sjelelig og kroppslig og der blir det.
Dostojevskij mente at slik ondskap blir værende i oss og ødelegge for oss, generasjon etter generasjon, helt til noen gjør bot. I dag betyrvel det å våge å snakke om det, få det opp i bevisstheten og frem i lyset, opp på bordet med samtaler og forståelse.
Her er ”Arv og miljø” et løft!

Gjennom slik åpenhet kan vi bli friere igjen og glede oss med at vi slipper å bringe det videre, slipper å måtte gi det uten forståelse videre til våre barn.

En jeg kjenner opplevde ekstrem forfordeling i hele sitt liv. Han fant aldri ut hvor urettferdigheten kom fra, men snakket om den med venner og fikk profesjonell hjelp og bearbeidet problemet i mange, mange år. Dessverre klarte han ikke snakke med familien om det og kuttet den ut i 30 år. Når han til slutt satt med sin gamle far og forsøkte å snakke om det, skjønte han at det var slik det alltid hadde vært: ”Nei da, alt er greit, det var da ikke slik. Du forsvant jo.”

Det er ulovlig å misbruke barn og heldigvis også å slå, men det er ikke lett å lage lover mot urettferdighet og undertrykking eller mangel på kjærlighet, men vi skal lære hverandre hva som er rett og galt. Vi må hjelpe hverandre til åpenhet og forsøke å skape bedre familier og en bedre verden.
Store endringer er vanskelig, men meningen med livet er kanskje å gjøre små endringer som gjør det bedre. Våg åpenhet, del erfaringer, forbruk mindre på unødvendigheter, del og ha det bedre.

Tore Frisell Haagensen, fyrvokter v Kulturfyret.